Store, digitale skattehull må tettes

Reglene for internprising er i første rekke laget for virksomheter som produserer fysiske gjenstander. De er lite egnet for det næringslivet vi har i dag, som i stor grad er basert på immaterielle eiendeler og varer som flyter over landegrensene.

Flikking i skatteavtaler vil ikke avhjelpe de problemene vi ser. Vi trenger internasjonal enighet om et felles og radikalt endret skattesystem.

Det finnes aktører som tøyer grensene i regelverket vel langt, men hovedproblemet er likevel et skatteregime som legger til rette for skattetilpasning. Det er verken unaturlig eller lovstridig at skattytere tilpasser seg skatteregler våre politikere har vedtatt.

Både regnskaps-, selskaps- og skattereglene forutsetter at transaksjoner skjer til virkelig verdi. Når det betales for bruk av et varemerke, en logo eller andre immaterielle eiendeler i et konsern er det svært vanskelig, kanskje umulig, å fastslå virkelig verdi av tjenesten.

Også for skattemyndigheter og andre uavhengige kontrollører vil etterprøvingen av prisingen være krevende. Da vil det også være vanskelig å hindre at overskudd havner i en stat med liten eller ingen beskatning.

Multinasjonale selskaper har i dag sterke insentiver for å beskatte konsernets overskudd i bestemte stater. Skattesatsene varierer mellom landene, skattepliktig inntekt beregnes på ulike måter, og det er lønnsomt å beskatte overskudd i ett land og få fradrag et annet.

Skattereglene er den enkelte stats suverene beslutning, og de brukes av alle land, på ulik måte, for å tiltrekke seg selskaper og aktivitet. Det er heller ikke enkelt for et lite land å gjøre endringer, stille krav og kreve innsyn i multinasjonale selskaper. Gjøres det endringer i nasjonale regler øker risikoen for at selskapene flytter virksomheten til jurisdiksjoner med mer gunstige skatteregler.

Selv om skatt strengt tatt ikke er en del av EU-samarbeidet, forsøker EU-kommisjonen å gjøre noe med problemet. EU begrunner sine forslag med at skattereglene hindrer EUs grunnleggende friheter og truer frie markeder. Det er gjort flere forsøk på å få vedtatt et felles skattegrunnlag i medlemsstatene gjennom forslaget til CCCTB-direktivet (Common Consolidated Corporate Tax Base). Tanken er at skattesatsene skal kunne variere mellom statene, men at de materielle skattereglene skal være like. Dernest at den samlede skatteinntekten fordeles mellom medlemsstatene etter fordelingsnøkler som gjenspeiler hvor den økonomiske aktiviteten faktisk skjer. Postkassestatene vil sitte igjen med lite om dette får gjennomslag.

Digitaliseringen av økonomien er en annen utfordring for beskatningen i EU. Ni av verdens 20 største selskaper i markedsverdi er teknologiselskaper og står for 54 % av verdien av disse 20 selskapene. Tilsvarende verdi ti år tidligere, var 7 %. Næringslivet baseres på immaterielle eiendeler som er vanskelig å verdivurdere, og som passerer grensene uten å passere fysisk. Mye omsetning av immaterielle tjenester skjer til forbrukere i land uten at selger er der fysisk. Beskatningen skjer, om den skjer, i andre deler av verden.

I påvente av langsiktige løsninger, forslår EU-kommisjonen, med støtte fra store medlemsstater at beskatning skal skje hvor verdiskapningen skjer. De vurderer bl.a.:

• skatt på alle ubeskattede eller utilstrekkelig beskattede inntekter fra digitaliserte selskaper,
• kildeskatt på digitale transaksjoner og
• avgift på inntekter generert fra digitale tjenester.

Det vil bety en form for bruttobeskatning av omsetningen, uten fradrag for driftskostnader, noe som er svært uvanlig. Det ansees imidlertid å være nødvendig for at grunnprinsippene EU er basert på ikke skal trues.

G20-landenes finansministre skal i april 2018 diskutere dette. En tilslutning fra G20 vil være viktig. Jeg tror at EU vil gå videre også om det ikke blir enighet i G20. Og Norge bør henge seg på EU.

I tillegg til endringer i de materielle skattereglene, er det nødvendig å sikre full åpenhet om eierskap i selskaper i alle land. Dette er ikke viktig bare av skattehensyn, men også for andre brukere av selskapsopplysninger, som investorer og kreditorer. Og OECDs arbeid med videreutvikling av regelverket for utveksling av skatteinformasjon må intensiveres.

Dette vil redusere skattelekkasjen fra Norge og andre land. Det er politikerne som har hovedansvaret for å hindre skatteflukt. Jobb nummer én er å endre skattereglene til regler tilpasset den digitale økonomien.

Harald Brandsås
Fagdirektør i Revisorforeningen

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 15. desember 2017.