Bør Skatteetaten få se absolutt alt?

I Norge og andre land arbeider myndighetene målbevisst for å finne måter ny teknologi kan benyttes til det beste både for samfunnet og oss som borgere. Mantraet er forenklinger, og elektronisk betaling samt registrering av alle kjøp og andre transaksjoner bidrar åpenbart til dette. En vinn-vinn situasjon, vil mange hevde. Men går det en grense for hva myndighetene skal få vite om hva vi foretar oss?

Skatteetaten ser at standardisering av regnskapsføringen gir muligheter. I første omgang innføres et standard dataformat (SAF-T). På sikt ser Skatteetaten for seg en obligatorisk, løpende rapportering fra de næringsdrivende gjennom at regnskapssystemene de benytter, linkes til en felles portal.

Slik vil man kunne erstatte dagens ordning med skattemelding (selvangivelse). Skatteetaten kan sende ut noe som ligner på en forhåndsutfylt skattemelding også til næringsdrivende, basert på opplysninger de allerede har hentet ut fra bedriftenes regnskapssystemer.

I andre land pågår lignende prosjekter. Våren 2017 fortalte lederen for skattemyndighetene i Estland om hvordan de vil hente opplysningene de trenger direkte fra bedriftenes regnskapssystemer. De næringsdrivende får tilsendt en forhåndsutfylt skattemelding og beskjed om å betale den beregnede skatten.

Nordiske myndigheter har igangsatt fellesprosjektet «Smart Government: Automated Collected Data» hvor myndighetene automatisk vil kunne hente data fra bedriftenes regnskapssystemer og andre sentrale systemer. Med standardiserte dataformat vil dette kunne være en enkel måte for bedriftene å levere pliktige, og trolig også ikke-pliktige, data til myndighetene. Og myndighetene vil få tilgang til et enormt datamateriale som gir dem et vesentlig bedre kontrollgrunnlag.

Er så dette et fantastisk effektiviseringstiltak som vi uten videre skal si ja til? Kanskje. Og om noen år vil vi trolig spørre hvorfor man gjorde det så komplisert tidligere.

Det er imidlertid prinsipielle sider ved dette. Eksempelvis bør skattyters rettssikkerhet være gjenstand for politisk diskusjon og avklaring, fortrinnsvis før man kommer for langt med de nevnte prosjektene. Alt som er teknisk mulig, er ikke nødvendigvis hverken ønskelig eller klokt å gjennomføre.

Er det helt kurant at myndighetene til enhver tid skal ha innsyn i samtlige enkelttransaksjoner i bedriftenes regnskaper? Kan man stole på at innsideinformasjon ikke misbrukes? Kan enkelttransaksjoner gi et feil bilde av realiteten når de vurderes isolert?

Er det i det hele tatt greit at myndighetene skal ha et online kikkhull inn i alle selskaper?

Jeg tror prosjektene som pågår i Norge og i Norden bør fortsette. Teknologien gir mange nye og spennende muligheter. Samtidig er det et politisk spørsmål om myndighetene skal gis online tilgang til alt som skjer i norske bedrifter. Den diskusjonen må politikerne ta. Og det haster – toget har for lengst forlatt perrongen.

For mange virker det ikke skremmende at skattemyndighetene ser deg. Vi er vant til stor åpenhet og at informasjon om vår private inntekt og formue rapporteres direkte til skattemyndighetene fra arbeidsgiver og banker. Spørsmålet er om vi er like åpne for neste trinn. At skattemyndighetene får innsyn i hver eneste transaksjon i alle norske virksomheter – til enhver tid. Georges Orwells fremtidsroman 1984 er i så fall ikke lenger fiksjon – vi er der allerede.

Harald Brandsås, fagdirektør i Revisorforeningen

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 5. september 2017.