Forvaltningshonorar måtte deles opp
Høyesterett kom til at forvaltningshonorar i private equity-bransjen måtte deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel.
Private equity (PE) er en betegnelse på investeringer som fortrinnsvis skjer i unoterte selskaper med tanke på å utvikle dem for gevinst ved senere salg. Egenkapitalen hentes fra investorer og organiseres i en fondsstruktur. Investorene beskattes som deltakere i et selskap med deltakerfastsetting.
Forvaltningshonorar
Investorene i PE-bransjen betaler et forvaltningshonorar, ofte 2 % av investeringen. Honoraret skal dekke kostnader til å søke etter og identifisere aktuelle investeringsprosjekter blant et stort antall potensielle objekter. Videre skal forvalteren gjennom aktivt eierskap utvikle og foredle de investeringer fondet gjør. Ved utløpet av eierperioden skal forvalteren dernest planlegge og gjennomføre en realisasjon av fondets investeringer på en måte som gir høyest mulig gevinst.
Det var krevd fullt fradrag for forvaltningshonorarene. Sentralskattekontoret for storbedrifter (Sfs) mente imidlertid at honorarene måtte deles i en fradragsberettiget og en ikke-fradragsberettiget del og at kun 60 % av honoraret var fradragsberettiget.
Høyesterett
Honoraret skal dekke to typer tjenester: en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel, jf. skatteloven § 6-24. Praktiske vanskeligheter med å fordele honoraret kan ikke være avgjørende for den skatterettslige bedømmelsen. Når de respektive andeler ikke lar seg måle nøyaktig, må fordelingen gjøres ved skjønn.
Hovedformålslæren
Investorene hadde påberopt seg den såkalte hovedformålslæren. Dette går i korthet ut på at dersom en kostnad har flere formål, vil det viktigste formålet være avgjørende for fradragsretten. Den fradragsberettigede forvaltningsdelen utgjorde den klart største delen av honoraret.
Høyesterett mente at hovedformålslæren kun gjelder tilfeller der én og samme kostnad har flere formål. Da har rettspraksis valgt en alt-eller-intet-løsning. Dette er ikke tilfelle i denne saken der formålene refererer seg til forskjellige deler av kostnadene. En del av honoraret er kostnader knyttet til den løpende forvaltning av selskapsporteføljen og en annen er kostnader knyttet til arbeid med kjøp og salg av selskapene i porteføljen.
De praktiske vanskelighetene kan ikke være avgjørende for den skatterettslige bedømmelsen. Når de respektive andeler ikke lar seg måle nøyaktig, må fordelingen gjøres ved skjønn.
Staten fikk altså medhold i at ligningen av fondsdeltakerne bygget på riktig rettsanvendelse.
Skjønnsutøvelsen
Vedtaket ble likevel opphevet som ugyldig, idet Høyesterett ikke kunne se at skjønnet fremstod som godt overveid og begrunnet. Denne delen av vedtaket må derfor behandles på nytt av Sfs.