Høyesterett om ansvar for avviklingsstyret
Høyesterett kom til at det var forsvarlig av avviklingsstyret å avvise et krav fra en kreditor da kravet ikke var tilstrekkelig dokumentert.
Avviklingsstyret fikk derfor ikke erstatningsansvar for tap kreditoren hadde lidt.
Saksforholdet
En advokat fungerte som avviklingsstyre ved avviklingen av et kommunalt eid selskap. Det var ikke midler av betydning i selskapet. En kreditor hadde meldt inn et krav på om lag 750 000 kroner til avviklingsstyret for tjenester utført for det avviklede selskapet, men dette kravet ble avvist av avviklingsstyret fordi det ikke var tilstrekkelig dokumentert.
Kommunen vedtok deretter å bevilge et tilleggsbeløp slik at hele gjelden på den godkjente delen av kreditorlisten ble dekket fullt ut. Denne kreditoren var ikke godkjent.
Kreditoren tok ut stevning med krav om at avviklingsstyret måtte dekke tapet til kreditoren. Det ble gjort gjeldende at advokaten som avviklingsstyre hadde opptrådt uaktsomt ved å avvise kravet.
Høyesterett
For Høyesterett var det enighet om at kravet var berettiget. Det spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var om avviklingsstyret hadde opptrådt på en måte som var ansvarsbetingende ved å avvise kravet.
Det ble ikke foretatt utdelinger til aksjeeierne. Eventuelt ansvar reguleres derfor av aksjeloven § 17-1 og ikke av § 16-12.
Det er en sentral oppgave for avviklingsstyret å sørge for at krav mot selskapet gjøres opp, jf. bl.a. aksjeloven § 16-7. Dette gir imidlertid ingen adgang til å dekke uberettigede krav. Det ville i så fall gå på bekostning av andre berettigede, normalt øvrige kreditorer eller aksjeeierne. Avviklingsstyret må derfor foreta en prøving av innmeldte krav og har på samme måte som andre kreditorer stor frihet til å unnlate å dekke krav som vurderes som uberettiget. Et slikt avslag på dekning innebærer ikke at kravet går tapt, men at kravshaver må gå til rettslige skritt for å få fastslått grunnlaget for kravet.
Høyesterett vurderte deretter om avviklingsstyret hadde opptrådt uforsvarlig ved ikke å godkjenne kravet. Det var et relativt stort krav fra en ukjent kreditor for arbeid utført gjennom flere år uten at det var sendt noen faktura. Det samme kravet var dessuten også sendt til et annet selskap. Det må ha fremstått som høyst usikkert om det forelå noe berettiget krav, mente Høyesterett. Det var heller ikke øvrig dokumentasjon som underbygget at det var inngått noen avtale.
Høyesterett kom derfor til at avviklingsstyret ikke hadde opptrådt uaktsomt. At det senere ble fastslått at kravet var reelt gir ikke grunnlag for noen annen konklusjon.