Høyesterettsdom om aksjeselskaps kjøp av leilighet i Spania
Høyesterett kom til at hovedformålet med investeringen var aksjonærens private bruk. Selskapet ble uttaksbeskattet og aksjonæren ble utbyttebeskattet for vederlagsfri overføring fra selskapet for det samme beløpet.
Aksjeselskapet A AS var eid i sin helhet av C AS, som igjen i sin helhet var eid av en personlig skattyter som også var eneste styremedlem i begge selskaper. I 2003 kjøpte A en leilighet i Albir i Spania. Den ble innredet med sikte på utleie, men ble aldri leiet ut. Eneste bruk var at den personlige aksjonæren og hans samboer oppholdt seg der ca. fire uker hvert år. For to av disse ukene ble det betalt markedsleie.
Ligningsmyndighetene la til grunn at hovedformålet med investeringen var aksjonærens private bruk. Selskapet ble uttaksbeskattet for årene 2004-2009, og den personlige skattyteren ble utbyttebeskattet for vederlagsfri overføring fra selskapet for den samme verdien.
Tingretten kom til at skattevedtakene var ugyldige, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat. Høyesterett kom – under dissens 4–1 – til at skattevedtakene var gyldige. Det følger av Rt. 2003 side 536 (Storhaugen Invest-dommen) at avgjørende for skjønnsligning på grunnlag av interessefellesskap er om disposisjonen først og fremst er begrunnet i aksjonærens, og ikke i selskapets egen, interesse.
Både utleie til utenforstående og mulighet for fremtidig verdistigning hadde vært fremme ved ervervet av leiligheten. Om betydningen av selskapets egen vurdering av forretningsmessige motiver, skriver Høyesterett (blant annet) følgende (avsnitt 31 og 32):
..."Skattemyndighetene skal altså ikke overprøve skattyternes forretningsmessige vurderinger så lenge det er bedriftsøkonomiske hensyn som har vært bestemmende. Det samme må selvsagt gjelde for domstolenes prøving av ligningsmyndighetenes vedtak. Men når dette spørsmålet er omstridt må man, i tillegg til de tidsnære bevis, kunne legge vekt på hva en vanlig bedrift ville ha gjort. Og jeg kan ikke finne grunnlag for at en ren investering i én leilighet i Spania, uten forventning om utleieinntekter, ville fremstå som vanlig eller fornuftig.
Jeg konkluderer dermed med at det i dette tilfellet ikke er grunnlag for å se muligheten for salgsgevinst som tilstrekkelig til at transaksjonen – samlet sett – kan ha fremstått som en normal forretningsmessig disposisjon"...
En investering som bare er begrunnet ut fra muligheten til verdistigning, fremsto ikke som vanlig eller fornuftig å gjøre for en bedrift, mente Høyesterett, som dermed konkluderte med at det var den personlige aksjonærens private interesser som samlet sett hadde vært motiverende for transaksjonen.
Mindretallet (en dommer) mente ligningsvedtakene måtte oppheves.