Høyesterettsdom om aktiveringsplikt
Letekostnader som Statoil hadde for å oppfylle leteforpliktelser på angolansk og dansk sokkel ble ikke ansett som en del av vederlaget for utvinningstillatelsene. Letekostnadene kunne derfor fradragsføres etter hvert som de påløp uten å måtte aktiveres på lete- og utvinningstillatelsene.
Saken gjaldt ligningene av selskaper i Statoil-gruppen for inntektsårene 2003, 2004 og 2005. Problemstillingen var om utgifter til leting etter petroleum på henholdsvis angolansk og dansk kontinentalsokkel kan fradragsføres direkte eller om utgiftene må aktiveres og avskrives.
Staten hadde anført at dersom et selskap som har fått tillatelse til å lete etter petroleum, har påtatt seg en leteforpliktelse, skal letekostnader innenfor forpliktelsen aktiveres for senere avskrivning, og at det samme gjelder for kostnader til leting utenfor de forpliktelser selskapet har påtatt seg med unntak for kostnader til boring av tomme brønner.
Det var enighet om at betalinger for selve lete- og utvinningstillatelsene må aktiveres.
Høyesterett tok utgangspunkt i skatteloven § 6-1 første ledd og ga Statoil medhold. Kostnader med å oppfylle leteforpliktelser kan som hovedregel ikke anses som en del av vederlaget for utvinningstillatelsene. Kostnader til leting så vel innenfor leteforpliktelsene som utover det selskapene var forpliktet til, må anses som fortløpende forbrukt. Kostnadene kan derfor fradragsføres direkte etter hvert som de påløper. Det er først fra det tidspunkt det blir gjort drivverdig funn og det er sannsynlig at det vil bli feltutbygging, at kostnader som påløper til ytterligere undersøkelser og utbygging i denne henseende kan anses å skape varige verdier, og dermed aktiveringspliktige. Høyesterett mente derfor at ligningsvedtakene bygget på en uriktig tolkning av skatteloven § 6-1 første ledd.