Overgangsreglene til de nye reglene om fusjonsfordringer
Skattedirektoratet har tatt stilling til to spørsmål knyttet til overgangsregelen til endringen i skatteloven § 11-7 annet ledd fra inntektsåret 2023
Fra og med inntektsåret 2023 er skatteloven § 11-7 annet ledd endret slik at skattemessig inngangsverdi på fordring etter såkalt trekantfusjon eller fisjon settes lik fordringens pålydende. Det vil derfor ikke lenger oppstå gevinst eller tap der morselskapet realiserer slike fordringer. Det vil heller ikke oppstå tilsvarende tap eller gevinst på gjelden for datterselskapet.
Det ble gitt følgende overgangsregel:
For selskap som er omfattet av endringen i skatteloven § 11-7 annet ledd, gjelder følgende overgangsregel: Selskap som per utgangen av inntektsåret 2023 har en latent skatteposisjon etter skatteloven § 11-7 annet ledd, jf. tredje ledd som følge av at den skattemessige verdien på en urealisert fusjons- eller fisjonsfordring avviker fra fordringens pålydende (fordringens regnskapsmessige verdi), kan velge å utligne forskjellen uten beskatning. Valgfriheten er betinget av at både mor- og datterselskap treffer samme beslutning.
Revisorforeningen har forspurt Skattedirektoratet om enkelte spørsmål knyttet til overgangsregelen og har fått svar på følgende to spørsmål:
Skattedirektoratets fortolkning
Gjelder også fusjonsfordringer realisert i 2023
Overgangsregelen må forutsetningsvis dreie seg om fusjons- og fisjonsfordringer stiftet før utløpet av inntektsåret 2022, da den tidligere skatteloven § 11-7 annet ledd gjaldt. Overgangsregelen gjelder etter sin ordlyd riktignok bare selskaper som har en latent skatteposisjon ved utgangen av 2023, men Skattedirektoratet legger til grunn at overgangsregelen skal forstås slik at også fordringer som realiseres før utgangen av inntektsåret 2023 omfattes av overgangsregelen.
Ikke krav til konsernforhold når beslutningen treffes
Valget om å påberope overgangsregelen er betinget av at mor- og datterselskap treffer samme beslutning. Skattedirektoratet mener overgangsregelen skal forstås slik at det ikke er et vilkår at konsernforholdet består når denne beslutningen treffes, men at det siktes til konsernforholdet på tidspunktet da fordringen ble stiftet.