Skattefelle når renter legges til hovedstolen

Skattedirektoratet begrunner dette med at dersom fordringen på renter legges til hovedstolen, vil det innebære at rentene er forfalt og at de anses som betalt. Det har i et slikt tilfelle oppstått en ny fordring. 

Skatterettslig utgangspunkt

Utgangspunktet er at renter skal inntektsføres etter hvert som de påløper, jf skatteloven § 14-2 (1). Det er visse unntak for misligholdte renter for skattytere som ikke er bokføringspliktige, jf. skatteloven § 14-20. 

Etter skatteloven § 9-3(1) bokstav c nr. 3 jf. § 9-4 gis det fradrag for tap på fordring dersom verdien av denne tidligere er skattlagt som inntekt. 

I virksomhet er det i utgangspunktet fradragsrett for tap etter skatteloven § 6-2 (2). Fradragsretten kan imidlertid være avskåret dersom kreditor og debitor for fordringen er nærstående jf. sktl. § 6-2 (3). Da vil heller ikke avskjæringsregelen for tap mellom nærstående i skatteloven § 6-2 (3) komme til anvendelse, se Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 6-2-2.

Renter som tillegges hovedstolen

I mange tilfeller avtaler partene at renter ikke skal betales kontant til kreditor, men at disse tillegges hovedstolen og dermed øker grunnlaget for videre renteberegning. 

Spørsmålet blir etter dette om renter som er tillagt hovedstolen kan falle inn under ordlyden i skatteloven § 9-3 (1) bokstav c nr. 3, "dersom verdien av fordringen tidligere har vært regnet som skattepliktig inntekt".

Det at påløpte renter tillegges hovedstolen vil medføre at rentene anses både forfalt og betalt (gjort opp ved motregning), skriver Skattedirektoratet i uttalelsen. Den del av fordringen som har oppstått ved utvidelsen, er dermed ikke fradragsberettiget etter skatteloven § 9-3 (1) bokstav c nr. 3 eller FSFIN § 6 2-2. Fordringen som oppstår ved utvidelse av hovedstolen, er en ny fordring som ikke tidligere vært regnet som skattepliktig inntekt. Tap på den nye fordringen skal da vurderes etter de alminnelige reglene.

Dette vil imidlertid bare gjelde dersom det beregnes renter også av det utvidede lånebeløp i motsetning til en ren betalingsutsettelse for påløpte renter. Se Lignings-ABC 2014 stikkord "renter av gjeld" pkt. 6.1.: "Derimot anses ikke rentene betalt om skattyter har misligholdt lånet ved å oversitte betalingsfristen og långiver deretter aksepterer en utsettelse med rentebetalingen uten å innvilge et ytterligere lån."

Kreditor gir kredittid ut over det som er vanlig

Dersom kreditor samtykker i en betalingsutsettelse vil det som hovedregel ikke medføre at fordringen endrer karakter. Et senere tap på fordringen vil derfor kunne være fradragsberettiget med hjemmel i § 6-2 (2) jf. § 9-3 (1) bokstav c nr. 3 jf. § 9-4 (1) eller FSFIN § 6-2-2. 

Det kan imidlertid tenkes unntak fra dette utgangspunktet, skriver Skattedirektoratet i uttalelsen. Hvis det ikke er tale om en ordinær betalingsutsettelse, men formålet f.eks. er å yte finansiering til debitor, vil det som utgangspunkt tale for at vederlaget i realiteten må anses som betalt, men så utlånt igjen til debitor. 

Skattedirektoratet viser i den sammenheng til dom i Rt. 2005 s 1171 (Skjelland Holding) som gjaldt krav om fradrag for tap på fordring på et utbytte som aksjonærene lot bli stående i selskapet for å sikre selskapets likviditet. Høyesterett kom til at utbyttet reelt måtte anses konvertert til lån og vurderes som en vanlig fordring. Dette lånet måtte i skattemessig sammenheng behandles på samme måte som om skattyterne hadde anvendt andre midler da de ga lånene, uttalte Høyesterett.

Slik omklassifisering må i så fall skje etter en konkret vurdering.